I anledning Software 2009 skal jeg holde en lyntale hvor jeg tar opp et tema jeg, og veldig mange andre jeg har snakket med, føler smerten til på daglig basis: Programvare arkitekter som ikke jevnlig utfører praktisk utvikling påfører sine bedrifter enorme kostnader Hvordan kan jeg påstå noe slik når det jo er de beste som får det store ansvaret av å være arkitekter? Årsaken mener jeg ikke er manglende kompetanse, men snarere en gradvis fjerning fra der hvor den faktiske produksjonen skjer. Denne distansen gjør at man i stadig mindre grad er i stand til å gjøre gode vurderinger på enkelt saker. Gjennom å i stadig mindre grad ta del i det daglige arbeidet havner arkitektene i en situasjon hvor man stort sett kan beslutte på generelt grunnlag og gammel kompetanse. Konsekvensen for bedriftene er at man ofte får en teknisk infrastruktur som stagnerer og som tilslutt må byttes ut til enorme kostnader. I stedet for at man har gradvis forbedret og oppdatert infrastrukturen har man hele tiden kjørt “safe” og med det man kan godt fra før.

Kontinuerlig forbedring

Hvordan unngår du så at de som tar beslutninger har detaljkunnskap og praktisk erfaring nok til å kunne holde seg oppdatert? Arkitekter må plasseres ut i praktisk arbeid. Dette heter eat your own dog food eller Pain Driven Development. Gjennom å la arkitektene føle på kroppen hvordan det er å utføre vanlige systemutviklingsoppgaver etter retningslinjer de selv har lagt vil også de føle på kroppen behovet for kontinuerlig forbedring av arkitektur og infrastruktur. Gjennom å skape en kultur for endring og kontinuerlig forbedring vil bedriften spare store summer gjennom at de slipper store prosjekter for oppdatering av utdatert arkitektur. Hvis du synes dette høres spennende ut, så kom på Dataforeningens Software 2009.