Smidig 2010 er nettopp over og jeg tror alle deltagere var rimelig fornøyde. Selv var jeg også godt fornøyd etter å ha truffet mange kule og kunnskapsrike kolleger fra rundt om i landet. Det begynne å ligne litt på en veldig trivelig re-union å være på Smidig. Litt som å komme tilbake til hjembygda også treffe igjen gamle kjente. Det er riktignok en ting som har slått meg etter å ha reflektert over det som ble sagt under konferansen. På meg virket det som det var en opplest sannhet, og da er det alltid grunn til å bli skeptisk, at det var viktigere å stadig “bli smidigere” enn å “være smidig”. Under konferansen så tenkte jeg: “ja, det er vel bedre enn ingenting”, men i ettertid så er det ikke tvil om at det nok ikke nødvendigvis er slik.

Typisk norsk å være…

Typisk norsk å være middelmådig pleier jeg som regel å si. Vi nordmenn er oppdratt til å senke seg oss ned på nivå med gjennomsnittet gjennom tidlig innføring i jantelov og sosialdemokratiske prinsipper. Derfor er det jo bare naturlig at vi også viderefører dette i arbeidslivet. Hvorfor skal vi ikke være puristiske å kreve at man faktisk gjør det som kreves for å oppnå full effekt av smidige metoder? Det at enhver som prøver litt skal slå seg på brystet og si jo vi jobber iterativt, inkrementell og evolusjonært (dette er Reidar Sande sin herlige definisjon av smidig fra Smidig 2008 i lyntalen Ble Mona Lisa malt iterativt, inkrementelt eller evolusjonært?) trekker de som virkelig får det til ned i gjørma. “Vi jobber stadig smidigere, og derfor vil vi vinne over de som er smidig” var noe som ble ytret på konferansen. Det utsagnet er såpass meningsløst og flåsete at det kunne vært tatt ut av FrP sitt program. Fordi man har manglende evne til å innføre smidige metoder så skal man være likeverdig med de som faktisk får det til? I stedet for å jobbe hardere så påberoper man seg en offerrolle hvor man føler seg urettferdig behandlet av “de andre” som bare er ønsker å heve seg over “folk flest”.

En gris er fremdeles en gris selv om du tar på den hatt og frakk

Du vet at det er noe fishy på gang i det noen sier: “vi kjører smidig, men..”. Etter men så kommer det alltid en eller annen bortforklaring eller tåkelegging rundt de delene som ikke er smidig. “Vi er smidig, men leverer tre ganger i året”. “Vi er smidig, men vi har design up front og massevis av kontrakter”. Det hjelper ikke å ha en intensjon eller en visjon om å være smidig. Du må faktisk legge inn den jobben og gjøre de grepene som kreves for å kunne etterleve det. Jeg synes ikke det skal være nok å stadig “være smidigere”. Det er bare en unnskyldning for manglende evne til endring og man bruker smidig ordet bare fordi det er trendy. De som snakker om dette vil på et blunk kunne bytte til “det neste hotte”, fordi de i praksis alltid kjører som de alltid har gjort. Hjelper ikke om du kler ut din rigide tungrodde prosess med smidige hatter og skjerf, du er hva du er uansett kostymer.

Det er bare hardt arbeid som får deg i mål

Min oppfordring er at vi skal slutte å godta at smidig begrepet dras gjennom gjørma og gruppevoldtas av tilfeldig praktikanter ved passende anledninger. Vi skal konfrontere og kle av alle de som poserer som smidig fordi det er trendy. Hvorfor skal man senke ambisjonene bare fordi ting er litt vanskelig? Hvorfor skal vi godta at “bli litt smidigere” er likeverdig med å faktisk være smidig? Å jobbe smidig er knallhardt arbeid som tar veldig lang tid, så det er bare naturlig at mange sliter med å få det til. Derfor er det så utrolig viktig at man ikke stopper halvveis også sier det er nok. Ingen har sagt at det å få til smidig utvikling i en organisasjon er enkelt, så det er bare å brette opp armene og erkjenne hvor man står og fortsette arbeidet.