Jeg hadde gleden av å snakke på årets Y Oslo konferansen. Denne posten handler om hvordan det gikk til, formålet er å vise at det er ulike måter et foredrag oppstår. Det handler ikke om å følge en mal eller oppskrift, fordi mennesker fungerer ulikt og det handler om å finne ens egen måte å gjøre ting på.

Veteranfaen, kommer og dreper alle samma
Bare bæsjer på dem, skriver mens jeg sitter på ramma
Bensin i kanna, svett i panna, fyrstikker i handa
Men jeg tenner ikke på meg sjæl selv om jeg blir forbanna
Blir forbanna, blir forbanna, jeg er sulten, jeg er sinna

“Loff” av Mae. Kilde: https://genius.com/Mae-no-loff-lyrics

Akkurat som Mae satt jeg på ramma og ble forbanna (Nesten da, jeg leste på Twitter, det er ganske likt det å sitte på dass egentlig. Det er 💩 overalt). Det var sånn det begynte. jeg leste om konferansen og 🔥ble forbanna🔥. Jeg rantet litt og det endte med at jeg i affekt 😡 sendte denne DM til Jostein i NetLife (arrangøren av konferansen):

A message dialog between the organizer of the conference and Espen

Jeg sendte etterpå en litt lengre versjon av ideen om foredraget, som var på ca 200 linjer. På dette tidspunktet hadde jeg ikke noen annen ide annet enn at jeg var forbanna på hele konseptet med en innovasjons konferanse.

Tida gikk og jeg glemte hele greia. Helt inntil det plutselig lander det en e-post fra Netlife i innboksen hvor det stod jeg var akseptert, jeg tenkte bare:

Å faen!

Meg da jeg leste e-posten om at jeg skulle holde foredrag på Y Oslo

Å gjøre ting instinktivt er noe jeg ofte gjør (litt for ofte vil noen si). Jeg har sendt inn utkast til foredrag mens jeg satt på ramma (bokstavlig talt, bare se bildet her hvor flisene fra vårt gamle bad vises). Fordi det handler om å agere på følelsene når de er de. Ikke analysere og rasjonalisere. Jeg handler uten å tenke noe mer enn at “dette har jeg lyst til”!

Utfordringen ved å gjøre noe uten å tenke det gjennom i særlig grader er at det ofte tar minst fire fem måneder fra en konferanse åpner for bidrag til du får bekreftelse. Ikke engang jeg klarer å holde på den forbanna følelsen SÅ lenge..

Hva var det jeg tenkte?

Tida fra jeg mottar et eventuelt positivt svar og til det nærmer seg deadline handler om å forsøke rekonstruere hva jeg tenkte. Enkelte ganger er det lett, andre ganger krever det ganske mye jobb å grave frem lidenskapen og tankene jeg hadde da jeg sendte inn. Samtidig som jeg irriterer meg over at jeg enda en gang har satt meg i denne situasjonen. Sånn var det også med denne lyntalen, hva i alle dager skal jeg si på tretten minutter?

Det e en vibe, det e ekstremsport

“Ekstremsport” av Myra. Kilde https://genius.com/Myra-no-ekstremsport-lyrics

Lyntaler virker kanskje enkelt, fordi det er kort tid. Likevel vil jeg si at det er ekstremsporten innen foredrag, fordi du har NULL rom for tvil eller nøling. Det skal sitte schmekk schmekk schmekk. Helst også med litt punch og kanskje litt humor. Lyntaler handler om å åpne opp fire fem ekstra knapper på skorta også forvandle deg til scenenes Tony Montana og tenke:

A picture of the character Tony Montana, from the movie Scarface. Sitting at an office desk. There is a drink and gold items on the

Hele verden er din, og alt som er i den

Tony Montana, Scarface

The Rules of Lyntaler is there are some rules actually…

Jeg lærte en gang at lyntaler alltid skal inneholde en påstand eller ett budskap. Aldri noe mer (en regel jeg faktisk brøt i min lyntale på Y Oslo hvor jeg hadde minst to 🤣). Lyntaler som er “korte foredrag” er i mine øyne feilaktig bruk av formen etter min mening. Du skal ha et budskap i en lyntale. Å holde en “erfarings lyntale” blir feil og bør spares til lengre formater.

O processo

Min prosess for å lage lyntaler er at jeg setter meg ned med PCen også skriver jeg ned foredraget jeg holder i hodet. Jeg transkriberer det som kommer til meg der og da. Dette gjør jeg en tre fire ganger også leser jeg gjennom også ser om det er noe som funker. Segmenter jeg føler begynner ligne noe plukker jeg ut til jeg har igjen nok. Deretter handler det om å sy sammen disse fragmentene til en historie.

Eventuelt så blir det å gå tilbake til start også tenke: “Hva er det egentlig som er budskapet jeg vil komme med?”. I forbindelse med Y Oslo slet jeg veldig med det, fordi jeg hadde innhold nok til 45 minutter i hodet mitt. Hva kan jeg koke det ned til som gir verdi på tretten minutter?

Jeg var skikkelig i tvil lenge, men heldigvis har jeg en kollega Alexandra som jeg kunne prøve ut ulike budskap på. Denne testingen gjorde at jeg etterhvert nærmet meg to hovedbudskap:

  • Innovasjonsbransjen er full av 💩
  • Det handler om å være komfortabel med å være ukomfortabel

Y Oslo hadde et opplegg som ikke passet min prosess. I det deadline for slides kom, hadde jeg ikke begynt på dem. Fordi jeg jobbet med å utforme scriptet for hva jeg skulle si, så da sendte jeg inn en text-fil 🙈🙉🙊

Helgen før hadde jeg noen timer til å snekre slides. Da pleier jeg å begynne med å lete på Unsplash etter noe visuelt spennende bilder mens jeg samtidig prøve å lage noen punchy ord eller setninger til å hjelpe meg å huske.

Øve øve øve øve

Det er ikke alltid jeg øver særlig om det er lengre foredrag. Jeg går gjennom de i hodet og visualiserer, men jeg fremføre sjelden. Denne gangen gjorde jeg det en del, fordi det var på Engelsk. Min første lyntale på engelsk og jeg var egentlig ganske nervøs. Jeg hater selv når folk knoter det til med dårlig språk og mye ståttring. Det ble mye finsliping av speaker notes (du vil se i videoen at jeg bruker de en del, jeg skylder på nerver) også holdt jeg en gjennomgang for de som hadde tid i VIBBIO via Google Meet.

A picture of me doing a dry run of the talk with my co-workers hanging out in a video chat application

Resultatet

https://www.youtube.com/watch?v=22JgPwEQ1Co

Slik gikk det.