Hvis du hver eneste dag, i hver eneste situasjon og hver eneste anledning blir fortalt indirekte at det du vet 100% er riktig, faktisk er feil, hva skjer med deg da?

I over ett år har folkemordet i okkuperte Palestina pågått. Folk over hele landet har protester og sagt fra ar vi vil ha handling fra våre folkevalgte. Ingenting skjer. Hvis du følger de store mediene, så finnes det ingen protest eller kritikk mot den norske linjen.

Når jeg møter noen, føles det som om det er noe som ikke kan snakkes om. Jeg kan si «idag er bare verden litt for tung å bære». Jeg kan være med folk og vi diskuterer alt mulig, bare ikke en ting. På jobb kan en ta opp problematiske sider ved teknologi, bare ikke det ene aspektet som går på folkemordet i Gaza og Vestbredden. Hver eneste dag møtes du av ensidig entusiasme og eufori rundt teknologien som kanskje kan gjøre noe bra i fremtiden, men som vi alle vet gjøre noe helt forferdelig her og nå.

AI kan muligens løse keft gåten, men det AI gjør nå er å hjelpe til med å systematisk drepe helsearbeidere og bombe sykehus i Gaza, Vestbredden og Libanon.

AI kan hjelpe barn som har vansker med å lære i fremtiden, men akkurat nå så brukes det til å bombe skoler og har drept flere barn enn i de siste 5 års kriger tilsammen.

Dager

Det er noen dager hvor en tenker: «faen jeg skulle ønske jeg ikke visste». Men, samtidig som vil jeg jo ikke det. Jeg vil vite, fordi jeg vil ikke se tilbake på at jeg ikke gjorde det jeg kunne. Samtidig skulle jeg ønske at jeg kunne glede meg over teknologi igjen, men hvordan kan jeg det?

Det er faen meg omtrent komplett umulig å ikke bruke storparten av en arbeidsdag med verktøy som gir de store tech selskapene inntekter. Inntekter de også får av å hjelpe til å fjern «den menneskelige flaskehalsen» i Israels krigsmaskineri. Enkelt dager føler jeg at blodet renner nedover skjermen mens jeg skriver kommandoer til Google Cloud.

Jeg ser for meg IT-studenten Shaaban Al-Dalou som brant i hjel med mamman sin mens han søkte tilflukt ved al-Aqsa sykehuset når jeg hører mine overordnede snakket varmt om hvor mange muligheter AI gir oss. På plakaten for «Chat GPT kurs» så ser jeg ansiktene de moderne slavene som hjelper tene modellene. Jeg ser barna som jobber i kobalt gruvene i DR Kongo. Jeg vindkraft i fjellene jeg gikk i da jeg vokste opp. Alt dette skjer nå, mens alt mine sjefer snakker om noe hypotetisk i en eller annen fremtid. Hver eneste dag er en konstant dage lang påminnelse om folkemordet og «min» teknologi sin direkte involvering. Det er 💩

Ansvarsfraskrivelse

Å snakke om dette på jobb er umulig, fordi noen tror fremdeles at fag og etikk er adskilt. At teknologi og samfunn er adskilte verdener. Selskapene vil ikke vi skal se dem i kortene, for å oppdage at IT bransjen har en supply chain fylt med lidelse til alle levende vesner. At produktiviteten fra ChatGPT kommer fra blodet til slavearbeid i flere ledd. Den kollektive blindheten og «teknolog optimismen» er ikke til å holde ut, når du først vet. Du føler deg som en karakter i en dystopisk sci-fi film med ræva manus.

PS! Jeg skriver ikke dette for å få sympati, fordi mange med familie og venner i folkemordet lider på måter jeg ikke engang kan forestille meg. Jeg ville bare sette ord på det å “arbeide under folkemord” i min context. Snakk med dine kolleger som er tett på f.eks Ukraina, Sudan, Syria, Palestina eller Uighurer og de vil fortelle andre erfaringer.