“Åssen går det?” er en frase jeg pleide åpne samtaler med folk jeg møter og som ofte skapte en bra start. Det kommer automatisk og var en helt naturlig ting å åpne med. Jeg gjør ikke det lenger, fordi jeg vet mange jeg møter av åpenbare grunner ikke har det veldig bra om dagen og det er dermed et tåpelig spørsmål. Det er også en egoistisk grunn til at jeg ikke åpner møter med andre slik lengre.

Jeg er redd for den uunngåelige returen, om de spør om hvordan har jeg det? Jeg vet jo at en egentlig skal svare «bra», også gå videre. Likevel med mennesker jeg har et meningsfylt forhold til så føles det ikke riktig å juge. Litt for ofte er nemlig svaret at det ikke går bra, sånn egentlig. Det er ut ifra et privilegert ståsted hvor jeg  har all trygghet en kan behøve. Men, det er stadig oftere at det ikke er bra med meg. Jeg føler det i kroppen, jeg føler det i hodet og egentlig hele meg.

Å holde det oppe når det over alt jeg ferdes opplever jeg en kognitiv dissonans som gjør at jeg bruker alle krefter på å holde fasaden opp og ikke bryte ut i gråt eller skrike ut i fortvilelse.

Jeg klarer det stortsett, men noen dager er det ikke mulig. I dag var en sånn dag, beina var tunge. Hodet helt i alarm modus og pusten kort. Kroppen min ville ikke på jobb, den strittet imot. Jeg forsøkte se for meg hvordan komme gjennom dagen, hvordan samarbeide og forsøke løse problemer sammen. Det forekom meg som umulig. Jeg «freaket ut», jeg klarte ikke gå på jobb denne dagen. I stedet gikk jeg rundt omkring i Oslo litt på måfå, før jeg dro hjem.

Andre dager klarer jeg putte det i bakhodet og gjøre lønnsarbeidet. Å jobbe hjemmefra er ofte en befrielse fordi det er lettere å ta pauser og ha litt tid alene. Et kontor føles som et fengsel på dager hvor en egentlig helst bare vil sette fyr på hele verden eller bare grine. 

Godt å se deg ❤️

En langt bedre måte å si de første setningene er: «godt å se deg».

Det er alltid sant, og det ligger ingen forpliktelse eller noe i å si det. Det er en invitasjon til muligheten for en positiv samtale hvor, men hvor du  senere kan gå over i andre tema. Jeg prøver å venne meg til å si det, fordi det hjelper meg og de jeg møter.

PS! Jeg er klar over at de færreste faktisk vil vite hvordan det går og at det er en frase. Litt som i noen land hvor det er en forventning om at du ikke engang svarer. Men, jeg er ikke sånn og å starte med en meningsløs frase er bortkastet energi.