Vi har lett for å skylde på andre når våre fordommer og rasisme vises i det offentlige rom. Et ferskt eksempel er når vi snakker om folkemordet i Palestina. Folk bruker polarisering som grunn til at de ikke vil stå fram eller vise støtte for Palestineres rett til å eksistere. Det er en betimelig unnskyldning at sosiale medier og importerte problemer fra USA er grunnen til stillheten fra ledere og bedrifter. Men jeg tror det er mer sannsynlig at bedrifter og ledere ikke står frem fordi vår bedriftskultur er diskriminerende mot alt som avviker fra det vi anser som vanlig.

Norsk arbeidsliv har hele tiden vært basert på ideer om likhet og det å passe inn. Enhver som ikke har rett navn kommer ikke på intervju. Vi finner på krav om å snakke norsk uten noen spesiell grunn. Kompetanse tilegnet i land vi «ikke kjenner» blir ikke anerkjent om du blir ansatt. Listen er dessverre lang når det gjelder eksempler på diskriminering i norsk næringsliv. Vår skepsis mot alt som er annerledes er typisk norsk og vises tydelig i arbeidslivet. Det vi mener med mangfold er «mange som oss», ikke at vi skal ha mye av alt.

Denne holdningen er ikke importert, men en del av norsk identitet og kultur. Men vi tar ikke oppgjør med våre egner holdninger. I stedet skylder vi på andre for at problemene finnes. Vi har en tradisjon som strekker seg fra før Hamsun til idag om at vi må erkjenne er vår egen rasisme og at vi må rydde den vekk. Ryddinga starter med å anerkjenne problemet og ta ansvar for at vi har et problem.

Det er politisering, ikke polarisering

Et samlet norsk næringsliv støttet Ukraina’s frihetskamp uten reservasjoner, både offentlige uttalelser og med donasjoner. Dette ble gjort uten frykt eller tanke om at det var «politisk». Ukrainerne var som oss og dermed var det ingen som lurte. Det var ingen som «bare ville stille spørsmål» om ting, analysere situasjonen eller hevde at den var kompleks. Det var bare den riktige og humane tingen å gjøre, og få stilte spørsmål rundt dette.

Hvor gikk pengene? Hvem er det vi støtter? Ingen stilte spørsmål om hvem som mottok pengene eller hvilken ideologi de hadde. Støttet vi bataljoner med forkastelige menneskesyn eller ga vi millioner til korrupte institusjoner? Vi stilte opp fordi det føltes som eneste vi kunne (Jeg sier ikke at det var feil å støtte Ukraina. Jeg har selv støttet mange ulike initiativ i forbindelse med krigen. Dette handler ikke om å stille kjipe ting opp mot hverandre).

Vi spoler frem til Hamas sitt terror angrep på Israel den 7. oktober og tiden der Israel starter sin etniske rensing av Gaza. I tiden etter blir det åpenbart at vår humanisme ikke inkluderer palestinske barn som blir drept i titusenvis i Gaza. Hele familier utslettes, og likevel er det «vanskelig» for folk å si om dette er ugreit. Helsearbeidere drepes og sykehus angripes. Journalister drepes i et antall uten sidestykke. Skoler er legitime mål, teltleire med fordrevne kan bombes.

Jeg har selv blitt fortalt at å opplyse om markering for fred i Palestina er «politisk». Hva er grunnen til at akkurat denne konflikten er politisk og ikke en annen? Hva gjør ett folks kamp til terrorisme mens ett annets folks kamp en frihetskamp? Polariseringen som foregår i alle medier er symptomet på at vi gjør en humanitær sak til politik, ikke omvendt. Det er ingen høne som legger egg, men aksjon og reaksjon.

Våre fordommer gjør at vi ikke ser palestinere som mennesker, men som muslimer. Eller enda verre; terrorister. Derfor må folk «bare stille spørsmål» om du viser støtte til palestinske barns rett til å leve. Det er av den grunn bedriftsledere ikke tør ta stilling til «politikk» og forsøker stilne folk som snakker om folkemordet. Dette er ikke importerte amerikanske problemer, dette er et hel-norsk problem som vi må løse.

Tomme pengepunger for Palestina

Det var to selskap i hele IT Norge som donerte penger til Ingeniører Uten Grenser. Til sammenligning blir det donert titalls millioner til Ukraina. Jeg vil påstå at vi her ser norsk næringslivs sanne ansikt. De som er annerledes og ikke ligner nok på oss selv, fortjener ikke vår uforpliktende solidaritet og medmenneskelighet.

De ansatte i bedriftene som er direkte påvirket av folkemordet ser arbeidsgivernes og kollegaenes stillhet. Hvordan det føles å bli konfrontert med at de som ligner på deg er mindre verdt kan jeg ikke forestille meg. Men, jeg ser i øynene deres hva det betyr. Jeg ser det i måten de i avmakt gir opp å forsøke få sin arbeidsgiver til å bidra. Du kan høre, dersom du våger å spørre, hvordan det føles å bli demonisert basert på utseendet ditt og hva du tror på. De kan fortelle deg hvordan det føles når venner og familie må leve gjennom et folkemord, mens kolleger sier at «poltikk» snakker vi ikke om på jobb. Empati og medfølelse var der for noen, men nå blir den bortforklart og tåkelagt.

Det er ikke vanskelig å fordømme folkemord, samtidig som du tar avstand fra terrorisme. Det er ikke politisk å si at drap på barn er galt. Du er ikke anti-semitt om du sier at «sykehus ikke skal være et mål i krig». Ei heller støtter du Hamas sitt angrep om du fordømmer Israels folkemord. Å ha flere tanker i hodet samtidig er mulig også i dette tilfellet

Nobody is free, until everyone is free ✊🔥